Øvre Numedal Fjellstyre>Hardangervidda >Kulturminner
KULTURMINNER
Våre forfedre har etterlatt seg utallige spor inne på Hardangervidda i de årtusener som har gått siden isen for ca 9000 år siden trakk seg tilbake. De fleste av disse ligger i dag godt skjult i jorden. Men det finnes også synlige kulturminner som vi lettt kjenner igjen når vi står overfor dem. Ett av de aller vanligste er all de mange små mer eller mindre sammenraste steinbuene som vi så ofte støter på når vi beveger oss utenfor allfarvei. Om en slik bu ligger ved et fiskevann så er det rimeligvis fisket som har vært den viktigste årsak til at den ble lagt nettopp der den ligger, selv om den sikkert også ble brukt under villreinjakt. Finner vi den derimot oppe i en fjellside, sa har den med stor sannsynlighet blitt bygget som ly for villreinjegere. Om da ikke den frodige vegetasjonen utenfor røper at den har vært et leger for driftekarer som har ligget har inne med kveg eller hester den gangen da fjellet ga beite for dyr som om våren ble kjøpt på Vestlandet, og etter en sommer i fjellet ble drevet over til Østlandet hvor de ble solgt som livdyr eller til slakt.
 
Ett annet minne etter tidligere generasjoners bruk av vidda er også lett gjenkjennelig, nemlig dyregraver brukt under villreinfangst. Av gravene som fortsatt er intakte framgår det at de ble bygget med en bredde på 60-80 cm, og med en lengde og dybde på ca. 2 m. Diagonalt ut fra hjørnene ble det lagt lave rekker med stein som hadde til hensilt å lede beitende dyr frem til kortsidene på graven. For å skjule denne, ble åpningen dekket med mose og gress. Når så en rein tråkket ut på dette dekket ga kvisten som bar det etter, og dyret falt i graven. Der ville det så bli stående mer eller mindre fastklemt mellom de trange veggene uten noen mulighet til å komme opp. I dag er der fleste av gravene mer eller mindre sammenraste, men steinrekkene ut fra hjørnene røper fortsatt selv de mest uaseelige av dem. Det gjør også deres beliggenhet i flaskehalser i terrenet hvor villreinen har sine trekk. Vi finner dem for eksempel ofte i de smale åpningene som det kan være mellom steinurer og vann. Ja, hvor en ur sperrer framkomsten fullstendig er det ikke uvanlig at det er ryddet passasje, og at det i denne er muret opp en eller flere graver. I dag er det vanskelig å forestille seg at slike oppmurte graver skulle kunne ha fanget dyr, men det er fordi torven og jorden som dannet "låvebroene" opp til dem er borte.
 
Det er også andre kulturminner som vi kan oppdage om vi har øyene med oss. Finner vi for eksempel en rekke med omtrent hodestore stein som med mellomrom på ca. 20 m ligger enkeltvis oppe på større stein eller løsblokker, så stor vi antagelig ved et drivfangstanlegg. Uroer, festet til kjepper som steinen holdt på plass, skremte reinen fra å bryte igjennom rekken, og forhindret fra å snu av driverne som kom bak dem, valgte de istedenfor for å flykte parallelt med rekken av uroer til der den endte ved et vann. Når dyrene så la på svøm for å unnslippe sine forfølgere ble de møtt av jegere i båter og drept. Denne fangstmetode for villrein, som er den eldste vi kjenner til, ble tradisjonelt brukt i hele utbredelsesområdet.
 
Vi har valgt å begrense denne fremstilling til å si noe om steinbuer og dyregraver (som er de to mest iøyenfallende tradisjonelle kulturminner på vidda) og drivfangstanlegg (som vi i heldigste fall også vil finne). Har din nysgjerrighet som leser blitt vekket av linjene over, og du vil vite mer om Hardangerviddas kulturhistorie enn de små fragmentene vi har kunnet formidle her, da finnes det en rekke bøker du vil kunne ha glede av. Se for eksempel "Hardangervidda" (NOU 1974:30B), som også har en omfattende litteraturoversikt.
 
 
Artikkelarkiv
                                                                                                     Bankkonti: 2333.08.25650 og 2356.12.02338
Send epost Rollag Kommune Lenker Nore og Uvdal kommune Kartinfo for nedlasting
eXTReMe Tracker